Det store hullet i rusomsorgen

Publisert i Bergens Tiende, desember 2015.
Skrevet av Marthe Yri Evensen.

Jeg er enig i at rusmisbrukere ofte må skjerpe seg og ta ansvar for eget liv, men enda viktigere er det at de får hjelp når de ber om hjelp.

Det er like mange årsaker til at folk begynner å ruse seg som det finnes forskjellige mennesker. Ingrid Neteland, lege i Bergen skriver en kronikk som er publisert Aftenposten i dagom hennes møte med rusavhengie og skriver «Kjære menneske— du må skjerpe deg, ta tak i ditt eget liv og gjøre en endring»

Til en viss grad er jeg enig, og jeg mener en ruspolitikk som tar fra mennesker ansvar for eget liv, er destruktiv. Samtidig trenger mange av de rusavhengige hjelp når de ber om hjelp. Dette skriver jeg etter flere års erfaring fra feltet selv, og som daglig leder i Stiftelsen KRAFT, som er en paraplyorganisasjon for kristne virksomheter innenfor rus.

Det er viktig å være klar over at en stor andel av mennesker som har en rusproblematikk, har bagasje med omsorgssvikt, traumer og overgrep. Deres oppfatning av verden bygges på en mistillit til omverdenen, som de er i et stort behov å flykte fra. Dette må hjelperne forstå, og tillit er det viktigste grunnlaget for å skape en endring. Dette kan være et tidkrevende arbeid og er ingen «kvikk-fix». Regjeringen har fokus på de svakeste og viser at de ønsker å sette inn grep for å løfte disse opp gjennom foreslåtte tiltak i Opptrappingsplanen. Hovedfokuset er på bolig og aktivitet, og ettervern og tidlig insats. 500 millioner kroner skal gi rusavhengige et bedre sted å bo. Kommunenes tilbud til rusavhengige styrkes med 1,5 milliarder kroner. Midlene til bolig vil bli gitt gjennom Husbanken og det vil være en kombinasjon mellom øremerking og frie midler.

Disse reglene er det ikke alle sjefer som følger

Fra 2017 vil ikke pasientene skrives ut fra spesialisthelsetjenesten uten at det foreligger en bolig og en plan på oppfølgingen videre. Dersom kommunen ikke har klar en bolig og en plan på oppfølging videre, vil kommunene betale en egenandel/få «bøter» slik det har vært innen somatikken. NIBRs rapport viser til at 40 prosent av ferdigbehandlede pasienter skrives ut uten å ha en egen bolig klar. Det er veldig bra at regjeringen setter søkelyset på den dårlige oppfølgingen etter endt behandling, og dette trenger uten tvil å styrkes.

Vi må likevel stille spørsmålet: Er kommunene i stand til å ruste opp i rusfeltet og prioritere slik regjeringen her sier? Dersom ikke politikerne har forståelse for viktigheten av rusomsorgen, blir det ofte en salderingspost på budsjettet og i enkelte kommuner har de heller ikke egne ruskonsulenter. Det er vel og bra det regjeringen foreslår i Opptrappingsplanen og disse tiltakene er ønsket velkommen. Men da er det også viktig at det blir øremerkede midler til bolig og oppfølging og at kommunene får de rammene som skal til for å utføre denne jobben.

«Anne» ble forsømt av sin alkoholiserte mor. Så tok Sjømannskirken affære.

Vi hører ofte om situasjoner hvor brukerne ikke føler seg ivaretatt i kommunene. En bruker ønsket seg til en omsorgsinstitusjon nylig, men kommunen ønsket å kjøpe hospitsplass istedenfor til samme prisen. Da kan man stille spørsmål om det er ideologiske grunner til avslag, og tilfeldig saksbehandling fra kommunene og ruskonsulent/saksbehandler grunnet manglende kompetanse og prioriteringer til de svakeste i samfunnet. En utfordring med Opptrappingsplanen, er at til tross for signaler om at regjeringen ønsker å bruke ideelle institusjoner, har det ikke kommet noen konkrete tiltak for at kommunene i større grad skal kunne benytte seg av disse.

Spesialisthelsetjenesten har nå siden rusreformen fått rikelig med statsmidler, og «spesialistene» har gjort sitt inntok i rusfeltet. Om dette har gitt effekt, er vanskelig å si, men jeg mener vi trenger et mangfold innenfor rusbehandling og at det viktigste er at brukeren selv blir spesialist i eget liv, får brukt sine ressurser og får et nytt nettverk for å kunne takle livet som rusfri. Det vektlegger også Opptrappingsplanen.

NRK Østfold skriver om Ole Morten Dahlin 08.10.2015. Han etterlyser bedre nettverk og ettervern under LAR, som betyr legemiddelassistert rehabilitering. Han har gått på metadon i 11 år, føler seg ensom og mener at regjeringens milliondryss til rus bør gå til ettervern. Som en bruker sa til en ruskonsulent: «Det er ingen problem så lenge jeg er inne til behandling. Min største frykt er når jeg kommer ut av institusjonen og ensomheten er min største fiende».

Et nødvendig løft

Dette utfordrer kommunene til å ruste opp sitt eget rusarbeid og ettervern. Når det gjelder kommuner som mangler dette tilbudet selv eller trenger bistand, tenker vi at de ideelle organisasjonene ofte er gode på dette. Dette er også hjemlet i Lov om kommunale helse og omsorgstjenester, at kommunen kan samarbeide med frivillige og ideelle, som ofte har hele behandlingskjeden fra lavterskeltilbud til rehabilitering, skole, arbeid og ettervern. Vi ser at det er alt for store forskjeller i kommunene hvordan de benytter seg av de ideelle, og at det er tilfeldig og personavhengig

Utfordringen er at mange av de rusavhengige ikke får tilbud i spesialisthelsetjenesten. De vil ikke «nyttiggjøre seg behandling» og trenger et omsorgstilbud, og kommunen får da ansvaret for disse. Hvor er satsingen på de som trenger dette? Det er ofte de dårligste pasientene med størst problematikk som får avslag i spesialisthelsetjenesten.

Det er her det store hullet er. Mange kommuner tar seg da ikke råd til å kjøpe denne omsorgsplassen, siden det ikke er budsjettert for dette i kommunen, og det er dårlige ordninger for at kommunene skal bruke de ideelle. Dette til tross for at det står tydelig og klart i Lov om kommunale helse og omsorgstjenester om hvilket ansvar kommunene har for å finne egnet tilbud. Alternativet kan da bli hospitsplass og oppfølging en gang i mellom. Det er ikke verdig de rusavhengige som ønsker ut av sitt misbruk.

Bergen kommune har derimot forstått denne utfordringen, og der har byrådet vedtatt at de skal benytte seg av omsorgsinstitusjoner, som f.eks Nappane omsorgssenter, Evangeliesenteret eller DreamCenter Bergen. Dersom en bruker vil inn på en omsorgsplass istedenfor på hospits, skal dette prioriteres. De begrunner dette med større brukermedvirkning. De ønsker også å prioritere dette i budsjettet fremover.https://acdn.adnxs.com/ast/safeframe/static/0.36.0/html/safeframe-v2.html

Dette er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner og det gir håp med tanke på de brukerne som ønsker seg til kristen rehabilitering, fordi de tror at det har effekt. Mange har i etterkant kunnet fortelle at det var troen på noe sterkere utenfor seg selv og et nytt nettverk, som nettopp hjalp de til et rusfritt liv.

Andre artikler du kanskje liker

Vi har byttet navn!

Vi har byttet navn!

Til informasjon: Fra og med 1 april heter vi ikke lenger "Det Nytter", men "Det Hjelper". Dette er for å unngå...

Når alt svikter i rusomsorgen

For rusavhengige er det helt sentralt at de får rett hjelp til rett tid. Det handler om å få hjelp når man er...